En fot inni, en fot utenfor

Skrevet av Hamra_94 – UngBDSM-utvalget i Skeiv Ungdom

Å komme ut av skapet som BDSM-er har for meg vært litt vanskelig. Det tok i hele tatt lang tid før jeg endelig innrømmet for meg selv at BDSM var noe jeg likte. Jeg følte jeg ikke passet inn i bildet på hva en BDSM-er er. Likevel var det noe jeg kjente en sterk dragning til, og da jeg ble sammen med min nåværende partner og BDSM i stor grad ble et viktig element i livet mitt, føltes det veldig unaturlig for meg at mine nærmeste venner ikke skulle vite noen ting. Ikke fordi jeg pleier å legge ut i det vide og det brede om mitt sexliv, men fordi BDSM for meg er mer enn det reint seksuelle – det er en viktig side ved hvem jeg er som person som jeg holder skjult fra omverdenen.

Jeg visste allerede da at det finnes mange feiloppfatninger om hva BDSM er og ikke er, og var redd for å bli plassert i en bås. Jeg har også hørt skrekkhistorier om noen som har mistet jobben sin fordi de ble regnet som skikkede til stillingen kun på bakgrunn av det kom frem at de var BDSM-ere. For de av oss som har fulgt med på arbeidet med den nye Likestillings- og Diskrimineringsloven så med en klump i magen på at proposisjonen (prop 81, kapittel 11,9,5) ønsker å utelate aseksuelle, BDSM-ere og fetisjister fra diskrimineringsvernet. Det gjør ikke akkurat saken lettere når man vurderer å komme ut av skapet til nye mennesker.

Jeg er støtt dratt mellom å holde alt inni meg, noe jeg ikke er særlig flink til om ting som er viktig for meg, eller å dele det med noen. Å komme ut av skapet er ikke noe du gjør én gang – det er noe du gjør mange ganger til ulike personer i ulike settinger. Jeg var redd for ubehagelige reaksjoner fra venner, eller at de endret syn på meg som person.

Første gang jeg delte hemmeligheten min med noen, var for en nær vennegruppe av meg. Jeg hadde i lengre tid spøkt med ting relatert til bondage eller fetisjisme, og det kom ikke som noen overraskelse på dem at jeg var interessert i BDSM. De er aksepterende og åpne mennesker, og jeg ble ikke møtt med noen negative reaksjoner.

Likevel opplevde jeg hvordan selv åpne og aksepterende venner kan ha noen iboende fordommer mot BDSM-praksis. Kjæresten min og jeg diskuterte BDSM med vennegruppa vår, og en velmenende venn spurte om jeg hadde det bra i forholdet. Han var redd for at min kjæreste, som er dominant, var fæl mot meg og på noe vis misbrukte meg. Han ønsket å få en tydelig bekreftelse på at jeg var med på dette helt frivillig og at dette var noe jeg også ville. Han forsto ikke hvordan noen kunne ha et genuint ønske om å være underdanig i en slik relasjon. Kvelden fortsatte med flere timers diskusjon og forklaring av grunnleggende konsepter i BDSM som samtykke og safe words, og dynamikken mellom dominant og underdanig. Hvordan et BDSM-forhold, som andre forhold, er bygget på gjensidig respekt og omtanke og at vi tar hensyn til hverandre i alt vi gjør. Spørsmålet var ikke vondt ment, tvert imot, men det vitner i stor grad om manglende kunnskap. Han er dessverre ikke alene om å ha slike fordommer mot BDSM-praksis, men han lyttet til det vi hadde å si slik at vi fikk klart opp i misforståelsen.

Siden har jeg fortalt det til flere venner. Jeg har vært heldig, og ikke blitt møtt av mye negativitet. Jeg har opplevd at folk endrer litt syn på meg etter å ha fått vite at jeg er BDSM-er, men hovedsakelig i den grad at de forstår en annen side ved min personlighet og justerer oppfatningen sin av meg etter den nye informasjonen de har fått. Noe som nesten alltid kommer opp er at jeg ikke ser ut som en BDSM-er. Det vitner vel også litt om en stereotyp forventning til hvordan en BDSM-er ser ut. Rart nok, BDSM-erne jeg kjenner ser mistenkelig like ut som vanlige folk. Men dette er ikke noe jeg anser for å være særlig store problemer.

Et større problem for meg er at jeg ikke kan komme helt ut av skapet. Jeg kan ikke være helt åpen om min seksuelle identitet. Jeg er redd for at familien min skal oppdage stadige blåmerker eller annet og mistenke kjæresten min for å være voldelig. Uansett hvor mye jeg hadde forsøkt å forklare for dem veit jeg at de ikke ville forstått eller akseptert det. Jeg tror de aldri hadde stolt på kjæresten min på samme måte igjen. Dette på tross av at de kjenner han godt og veit vi har det fint sammen. Jeg ønsker ikke at han skal bli mistenkeliggjort. Voldsaspektet er den vanligste misforståelsen jeg har møtt hos folk jeg kommer ut av skapet til, og jeg føler det er noe jeg konstant må motbevise. Det er så synd at man støtt må forklare at BDSM ikke er vold. I BDSM er samtykke helt sentralt og fjernes samtykket er det ikke lengre BDSM. Da sitter du igjen med overgrep eller vold, på samme måte som annen sex uten samtykke er overgrep.

Jeg skulle så gjerne kommet fullt og helt ut av skapet, men i stedet føler jeg meg tvunget til å holde denne delen av identiteten min skjult. Det er ennå i stor grad manglende aksept for å være BDSM-er, og mange som ikke forstår hva det innebærer ser for seg vold, psykisk sykdom eller annet. Jeg vil så gjerne være åpen om min seksuelle legning, uten å være redd for at det skal ødelegge for mulighetene mine. Jeg vil ikke bli sett på som mindre egnet til en jobbstilling fordi arbeidsgiveren finner ut at jeg er interessert i BDSM, eller en utleier ikke ønsker å leie ut bolig til meg fordi de “ikke syns noe om sånne som meg”. At de finner ut at jeg driver med BDSM endrer overhodet ikke kvalifikasjonene mine eller hvem jeg er, men for noen er det nok til å endre hele bildet av hvem jeg er som person. Jeg skulle ønske jeg kunne skrive opp organisasjonsarbeidet for UngBDSM på CV-en uten at det ville bli ansett for å være noe annet enn positivt engasjement. Jeg er redd for å bli diskriminert på bakgrunn av min seksualitet, og frykten er ikke helt ubegrunnet da det ser ut til at vi BDSM-ere ikke er beskyttet av diskrimineringsvernet på lik linje med andre seksuelle orienteringer.

Jeg lever ennå med frykten for å bli avslørt, og hvor store konsekvenser det potensielt kan få for meg. Derfor er jeg alltid nervøs før jeg kommer ut til en ny person. Man veit jo aldri helt hvordan de vil reagere, og om de kommer til å fortelle det videre. På tross av dette har det vært viktig for meg å tørre å være åpen med gode venner av meg. Jeg har vært heldig – jeg har liberale venner og reaksjonene har hovedsakelig vært positive. Jeg håper jeg med tiden opplever det som trygt å være helt åpen. Akkurat nå lever jeg med en fot inni, og en fot utenfor skapet.