Det å ta seg tid…

Skrevet av Upsidaisy – UngBDSM-utvalget i Skeiv Ungdom

Jeg vandra inn i miljøet ganske tidlig, med en kjæreste i hånda og tonnevis av forventninger. Kjæresten og jeg slapp hverandres hender, og valgte å gå hver våre veier. Da skulle jeg utforske, da! Gjett om! Og alt skulle helst ha skjedd i går!

Alt skulle oppleves, nytes, og gud så oppslukt jeg ble! Det var en helt ny verden med kule opplevelser, mennesker og inntrykk jeg aldri har sett maken til før eller siden. Det førte, som mange vet, til en del smeller. Det var til slutt ikke så rosenrødt som man skulle tro før man erfarer det selv, når man som ung jente møter erfarne (og ikke minst uerfarne(!)) folk, uten å være klar over hva grensene faktisk innebar, uten å forstå hva man faktisk utsatte seg selv for.

En ting er de rent faktiske tingene. “Du kan slå meg med en paddle, men ikke med en cane” er jo et godt eksempel på en klar, fin grense. Men hva med følelsene bak det å bli slått? Hva med relasjonen mellom personene?

Ofte snakker jeg med unge mennesker som har opplevd å enten gå over egne grenser rent fysisk eller psykisk, som har angret på det de har sagt ja til, eller som ønsker at de tok seg bedre tid. Jeg har ennå ikke møtt en eneste person som har sagt “Du, jeg skulle ønske jeg prøvde suspension dag 1!”. Jada, tid går tapt og man kunne kanskje hengt i taket etter tau 1000 ganger i stedet for 999 ganger, men den ene gangen vil i det lange løp ikke skade deg.

Jeg har troen på at alle opplevelser, gode som dårlige, fører oss frem mot noe. Vi blir bedre mennesker, vi blir kjent med hverandre, og oss selv. Det skader som regel ikke permanent å strekke seg litt langt en gang, og noen ganger må vi teste vannet for å finne de tingene man liker!

Likevel håper jeg at vi også kan huske på at det å ta seg litt tid i hvert fall ikke skader noen.

Å puste litt, si “Ja, vet du hva, det vil jeg gjerne! Men, kanskje imorgen istedet?”