Ut på tur aldri sur: noen kjekke triks for nye kinksters

Skrevet av Keiser_napOLEon

 

For noen kan kink være et sjeldent krydder på soverommet mens for andre en kostbar altoppslukende hobby som kan innebære reising til klubber i utlandet, innkjøp av store mengder utstyr av ymse slag, og deltagelse på kurs og workshops i alt fra taubondage til anal 101.

Det å finne sin vei i BDSM’ens mangfoldige verden kan for noen være litt vrient med det første. I hvert fall da undertegnede gikk på skolen var BDSM ikke et tema som kom opp i seksualundervisningen. Selv, som fersk enslig sjenert gutt på klubb, prøvde jeg rollen som veggpryd før noe annet. Stort sett er det ganske vanlig at man blir godt tatt imot på klubber enten de er i Tokyo, Oslo, London eller New York — det er ikke uvanlig at noen kommer bort for å si hei. Det hjelper imidlertid lite om du selv er så skremt at du nesten tisser på deg (og da ikke med vilje). Selv ante jeg lite om hvordan man kan finne noen som har skikkelig lyst på en ørefik fra nettopp deg, eller for den saks skyld har lyst å dele ut lysende røde rumper. På min reise inn i BDSM’ens fantastiske verden som switch har jeg opplevd fire ting som spesielt viktige for nettopp å komme “into the game”. Dette er kort og godt å lære seg en ferdighet, øve på å snakke om hva man vil, bli flink til å si stopp, og å ta vare på partner(e) og seg selv før, under og etter leken.

Et godt første skritt på reisen kan være å delta på dugnad. Å møte opp på dugnad er av opplagte grunner høyt verdsatt av alle og er dermed en enkel måte å bli den handy’e hot’e flinke kjekkingen som er godt likt av alle. Det å lære en ferdighet kan være et godt andre skritt. Det å bli en relativt habil rope top/rigger eller en kløpper på pisk, er stort sett et spørsmål om innsats og øving. En meget god måte å lære praktiske ferdigheter på kan være å dra på et kurs. Sannsynligvis vil du her kunne treffe likesinnede kinknerder som vet hva de driver med. Innen taubondage er denne læringsformen relativt utbredt. I eksempelvis Oslo har noen av de flinkeste taubondageutøverne lært bort alt fra det helt enkle til meget avansert materie (f.eks suspension bondage med Barkas og Gestalta). Andre gode muligheter kan være å besøke Anatomie Studio i London eller eventet Eurix i Berlin, eller rett og slett følge med i gruppen Tigertau her hjemme på Facebook og Fetlife.

Taubondage kan fungere som et godt eksempel på hvor mangfoldig kink kan være. Den som knyter noen fast kalles ofte en rigger eller rope top, og den som knytes fast kalles ofte en rope bottom, bunny eller modell. Tittel er det imidlertid kanskje best om man velger selv (eventuelt lager sin egen). Ikke alle har lyst til å være en bunny eller en rigger. Teknisk sett kan taubondage involvere en del avansert knutearbeid, ofte inspirert av japansk taubondage, som enten kalles kinbaku eller shibari.

Hvilken intensjon man legger i knytingen bak knutene kan variere stort og være avhengig av dynamikken mellom den som fører tauet og den som blir bundet. Litt som med dans kan det som skjer i taulek være en dryppende sexy tango like mye som en leken swing. Interessant nok kan de samme knutene fungere fullstendig annerledes i ulike dynamikker, avhengig av intensjonen(e). Tauene i seg selv bør være av god kvalitet, og enten i hamp eller jute (eller et annet naturmateriale) som er enkelt å knyte i den forstand at tauet griper og at det det kjennes godt mot huden. Tau er forøvrig en kink som man nødvendigvis bør lære av noen som kan det håndverksmessige. Dette gjelder spesielt i forhold til faren for nerveskader som kan oppstå ved at et stramt tau ender opp med å legge for mye press på en nerve. Derfor er en god medisinsaks eller repkutter noe man bør kjøpe samtidig som man kjøper sine første tau.

Vel så utfordrende som å lære knuter kan det være å finne en vei sammen med en lekepartner, enten hen er en venn eller livspartner. Dette innebærer å føre den gode samtalen om hva man i både givende og mottakende ende av pisken eller tauet, mer eller mindre billedlig talt, har lyst til at leken skal være. Her er stikkordet samtykke.

På engelsk anvendes ordet negotiation for å betegne prosessen mellom de involverte partene for å finne en felles plattform hvor man kan utforske BDSM. Et samtykke er i denne sammenhengen basert på entusiasme og kunnskap – man må vite hva man begir seg inn på og man må virkelig ha lyst! Forhandling i denne sammenhengen handler ikke om å finne et kompromiss alle egentlig er misfornøyd med. Prosessen dreier seg om å finne felles tenningspunkter. Målet er tross alt en heftig opplevelse som er innenfor alles grenser. Det må være helt klart hvilke aktiviteter i leken en ikke kan eller ønsker å være med på av mentale og fysiske grunner, eller av hensyn til andre relasjoner, som top eller bottom. Dersom top’en leker med en bottom som har klaustrofobi og/eller whiplash, er det sannsynligvis en deal breaker å låse vedkommende inne i en liten mørk boks. Dersom mottakende part i leken har fått kloa i en top som besvimer ved synet av den minste dråpe blod, så er det formodentlig likeledes en deal breaker å insistere på at hen begir seg inn i en heftig nållek. Men like viktig som å identifisere grensene for hva som er OK, er det å få frem til hva man virkelig tenner på.

For å stoppe leken dersom noe går galt, eller for å kunne kommunisere man trenger en pause, er det essensielt å ha et avtalt kodeord. Vanlige kodeord er rødt og rosa eller gult. Grønt – go go go – kan imidlertid være et utmerket kodeord også for å kommunisere at noe fungerer tipp topp. Dette kan virke litt som bilkjøring, og her kan det legges til at promille hverken er en fordel bak(/foran) rattet eller pisken. Dersom leken inkluderer frarøvelse av taleevne (for eksempel med en sokk eller en ball gag), kan et tungt nøkkelknippe eller en annen ting som vil lage lyd når det faller i bakken være en god erstatning for et muntlig kodeord – og noe som burde avtales på forhånd i negotiation-prosessen. Et tankekors er at i en panikksituasjon kan en tap out være enklere å komme på enn et avtalt kodeord. Dette bør man ha bak øret. Kodeord er forøvrig med fordel noe som kan eksporteres til alle deler av livet (!). “Gult” kan få leken fra feil til rett spor på noen få sekunder. “Rødt” kan avverge en potensiell krise. En faktor man bør ha oversikt over er utenfor kinkverdenen, gjerne før man begynner leken er hvilke forpliktelser i livet den man leker med har. Dette inkluderer livspartnere og deres grenser. En skilsmisse er en utrivelig sak å ha på samvittigheten. Det kan derfor være greit at denne/disse også har kodeord (!).

Selv om en scene går skikkelig bra for alle som er med på leken, er det udiskutabelt lurt å ta hånd om hverandre etterpå slik at man kan lande. Aftercare kan være kos, klem og varm te, god gammeldags sex eller en fist bump, alt ettersom hva man faktisk trenger – noe som så klart bør komme frem fra første stund, allerede mens man avtaler leken. Selv liker jeg også å tekste litt dagen derpå for å eventuelt kunne stille opp dersom noen får en dagen-derpå opplevelse etter at adrenalinet har dalt. Dette gjelder like mye for en top som en bottom; uansett hvilken rolle man har spilt, tar en symfoni av følelser, fysikk og kanskje til og med erotikk på kreftene; man kan kort og godt oppleve en drop.

Dersom man både lærer seg en praktisk ferdighet som taubondage eller florentine flogging, så er sjansene store for at man finner spennende mennesker å utforske BDSM sammen med – og dersom man også lærer seg negotiation er sjansene store for at suksessen kan gjentas.

Det er det viktig å lære seg å kommunisere som å lære seg å knyte eller piske. Å lære en ferdighet kan være like viktig for en bottom som en top. En rope bottom som kan knyte kan være med på mange sprell rett og slett fordi vedkommende vet hva som fungerer og hva som ikke fungerer. En rope bottom som kan tau kan også skille den virkelig flinke riggeren fra skrythalsene. I forhold til å finne noen å flørte med i vaniljeverdenen, kan BDSM-verdenen være mer demokratisk i den forstand at man kan komme “into the game” ved å lære seg noen ferdigheter, kanskje på et kurs. Negotiation lærer man seg i livet og gjennom øvelse på den gode samtalen. Man trenger dermed ikke å være like vittig som Knut Nærum eller like kul som Ellen Page for å ha draget! Å lære tau, nåler og flogging parallelt med å jobbe med kommunikasjonsferdigheter var i hvert fall undertegnedes første skritt på en spennende reise.